Kollektivtransport, og andre ting

Kollektivtransport er en kjempefin oppfinnelse, og jeg liker det. Men, jeg hater det. Jeg hater å ta i bruk det selv. Jeg liker absolutt ikke å ta buss. Ja, for å være helt ærlig så hater jeg å ta buss. Jeg er igrunn en merkelig fyr når det gjelder å være ute blandt folk (og egentlig sånn ellers, vil vel noen tro). Å ta buss synes jeg er forferdelig fordi det alltid sitter flere folk på dem, altså andre enn meg i tilleg. Uff nå følte jeg at det ble rotete her. La meg begynne på nytt.

Jeg liker ikke kolletivtransport. Jeg synes det er flaut, på en måte. Det begynner slik; jeg står på en bussholdeplass og venter. Er jeg riktig uheldig står det andre mennesker der også. Er jeg riktigere uheldig står det en haug med ungdommer der også. Dette summer opp til venting med mulige andre tilstede.
Så kommer bussen og alle skal på. Det blir kø og det er alltid om å gjøre å presse seg frem for å komme først inn for å få en sitteplass. Men jeg gjør ikke det. Jeg slipper gjerne andre folk forbi fordi jeg ikke vil bli oppfatta som en som dytter i køen og ikke lar andre komme til. Jeg føler meg snill. Dette summer opp til venting og kø med ivrige pressere.
Så er vi inne i bussen, men fortsatt i kø for å betale. Jeg blir irritert over at folk ikke kan følge med moten og kjøpe et busskort istedetfor å styre med penger ved sjåføren som man på en dårlig dag kan miste på gulvet og styre med å finne igjen for deretter å gi dem til sjåføren som skal putte dem i pengeveska si og deretter igjen printe ut en billett til individet som skal på. Dette skjer minst to ganger før det er min tur. Så er det endelig min tur. Jeg betaler med mynter, fordi jeg har ikke busskort. Så har man betalt og fått billett, og nå skal jeg finne en plass å sette meg på mens alle stirrer på meg for å se hvor jeg setter meg. På en værre dag er bussen full og jeg må stå. På en enda værre dag er bussen ikke helt full, bare litt full, og det er plass ved siden av et eller annet individ som jeg absolutt ikke vil sitte ved siden av fordi jeg absolutt hater å sitte ved siden av ukjente folk på en buss, og ellers andre steder. Faen, jeg skulle pressa meg frem i køen for å sikre meg plass. Dette summer opp til venting, kø med ivrige pressere og opptatte plasser så man må stå og vingle og holde seg fast som om livet stod på spill eller sitte ved siden av en ukjent.
Så kjører bussen – endelig. Jeg blir varm, og kan til tider begynne å svette litt. Ikke mye, bare litt. Jeg føler at alle ser på meg, som om det er noe rart med meg. Sitter jeg ved vinduet stirrer jeg ut hele veien. Sitter jeg ikke ved vinduet stirrer jeg i seteryggen foran meg. Takk og lov for at synet ikke etser hull. Jeg liker ikke å bli sett på. Derfor setter jeg meg langt bak i bussen så jeg heller kan stirre andre folk i bakhodet. Men som regel stirrer jeg ut vinduet uansett. Dette summer opp til venting, kø med ivrige pressere, opptatte plasser så man må stå og vingle og holde seg fast som om livet stod på spill eller sitte ved siden av en ukjent og følelsen av folk som glaner og kanskje ler av meg. Jeg elsker å få folk til å le altså, men ikke på denne måten.
Bussen kjører stadig. Og stopper stadig. Er ikke det typisk? Er det et sted man må til så fort som mulig, eller om man bare vil av bussen så fort som mulig, så stopper den på hvert eneste jævla stopp frem til dit man selv skal. Folk går av på hvert eneste jævla stopp, og jeg tenker “Yes, mindre folk, woo!”, men så kommer selvfølgelig det dobbelte på igjen av hva som gikk av. “Yes, mere folk, woo…”.
Så skal jeg endelig av bussen! Og der jeg som regel går av går det alltid flere av, og da har vi kø igjen. Kø for å komme ut av bussen denne gangen. Og de som ikke skal av stirrer selvfølgelig på mengden av folk som skal ut og studerer dem. Og dem er jeg en av. Se en annen vei, vær så snill.
Dette summer opp til venting, kø med ivrige pressere, opptatte plasser så man må stå og vingle og holde seg fast som om livet stod på spill eller sitte ved siden av en ukjent, følelsen av folk som glaner og kanskje ler av meg, og kø igjen.
Kanskje høres dette overdrevent ut, men ikke for meg, nei. Jeg er rett og slett redd for andre mennesker.

Dette summer opp til at jeg liker ikke folkemengder med folk jeg ikke kjenner. Det har jeg problemer med. Store problemer. Jeg hater absolutt å være på steder med mange folk jeg ikke kjenner. Dette ødelegger mye for meg, og har gjort mye i fortiden. Det ødela det første skoleåret mitt på VGS da jeg gikk Drama i Moss. Jeg fikk ikke karakter i Tysk på grunn av det – jeg følte at folk så på meg og lo av meg, og jeg slutta å dukke opp til timene. Jeg slapp militæret på grunn av det, så det var ihvertfall én positiv ting for dit ville jeg ikke uansett. Bare for å nevne noe. Dette er den største negative siden ved hele meg. Ellers bidrar det til at jeg hater å bli kjent med folk jeg ikke kjenner. Og jeg liker ikke gå over gangfelt fordi jeg må vente på at biler som aldri stopper skal stoppe og bilistene stirrer på meg mens jeg går over og later som ingenting. Jeg hater å gå i butikken alene, jeg må over et veldig traffikert gangfelt for å komme dit. Og for å ta denne bussen må jeg også over ganfeltet. Hvis det kommer mange biler sakker jeg farta mi for at alle bilene skal komme forbi mens jeg håper at det blir et stort nok mellomrom så jeg kan speede opp farta igjen og gå over uten at det virker mystisk. Det hele er igrunn helt latterlig! Jeg pleier også å stå bak hjørnet og gjemme meg og vente til det er helt tomt og det ikke kommer noen biler fra verken høyre eller venstre, så løper jeg over. … Neida, den var en tull.
Men det finnes dager hvor det går greit og bra med noen av disse tingene, og takke meg til at noen ganger er dette ting jeg bare må gå igjennom. Selvom jeg så klart helst skulle sluppet det.

Så tenker du som kjenner meg “Åssen i alle dager klarer han å stå på en scene og spille teater da, æ?”. Det er noe helt annet. Hadde jeg ikke likt det og turt det hadde jeg ikke gjort det i de 10 åra jeg har gjort det. Det kan ikke sammenlignes.

Så hva er egentlig budskapet jeg vil få frem i denne teksten? Jo, det er; slutt å kjør kollektivt og gjør plass til meg.