Alkohol

Jeg liker ikke alkohol. Mye av grunnen til det kommer ikke av egen drikke erfaring. Jeg har aldri drukket og aldri vært full, og det er jeg veldig stolt av. For meg, i mine øyne, er alkohol bare piss. Drikking er piss. Jeg skjønner egentlig ikke at folk gidder heller. “Åååh, i kveld skal jeg drekke meg driiitings!”. Dagen etter: “Åååh, jeg skal aldri drekke igjen…”.
Når folk drikker blir de idioter alle sammen. Nei, ikke si meg imot på det – ALLE som drikker seg fulle blir idioter. De sier så mye dritt, gjør så mye faenskap og oppfører seg idiotisk. De passer rett og slett ikke på hva de sier. Folk blir idioter. Jeg avskyr alkohol og drikking mer en selveste Osama Bin-Laden avskyr Amerika. Og mer enn hva jeg avskyr ham også, forresten.

Grunnen til at jeg ikke liker alkohol er ikke fordi jeg er en av de superkristne som ser på alkohol som djevelens verk. Jeg er ikke kristen i det hele tatt, jeg er agnostiker. Men det er en annen sak.

Jeg blir faktisk så irritert når jeg leser  statuser på Facebook hvor det står “Dritings i kveld!”, “Ut å drekka meg sørpe full!” etc etc. Det er deilig å ikke drikke, jeg kan ha det like moro uten det. Jeg er ikke pessimist eller noe sånt, jeg er veldig optimist faktisk. Jeg bare liker virkelig ikke hvordan folk bli når de drikker. De blir drittmennesker. Jeg misliker sterkt å ha fulle folk rundt meg. Jeg takker nesten alltid nei til de få innbydelsene jeg får til fester. Dersom noen i smug heller et eller annet alkoholinneholdene oppi brusen min, som har skjedd et par ganger, så får jeg faktisk så lyst til å pælme glasset rett i trynet på den som gjorde det. Saken er grei – jeg hater alkohol.

Jeg kan med hånda på hjertet sverge og si at jeg aldri skal drikke meg full, aldri være dritings og aldri drikke alkohol i det hele tatt med mindre det er absolutt nødvendig. Og det er igrunn ganske deilig å kunne si, for jeg vet at det er noe jeg kommer til å holde.

Hat meg, si jeg er dum, gjør hva du vil. Men du vet ikke hva jeg har sett.

Juletrær

Jeg hater juletrær. De stikker. De angriper. De sliter deg ut! De er forferdelig tunge å dra ut av den lille, men fortsatt ganske store trange skogen av gran de nettopp har blitt felt i. De lukter forferdelig. Noen er lette, mens andre er femti ganger så tunge. De gjør deg støl. De gjør deg sliten og gir deg sterke ønsker om at du ikke hadde spist den siste sjokoladen du spiste og heller konsentrerte deg om å trene vekk fett og få bedre kondisjon i tilfelle du skulle dra 100 felte juletrær i små og store (flest av dem) ut av en trang skog fyllt av andre juletrær i alle størrelser!

Men …

Jeg elsker juletrær. De er vakre. De skinner beautifullt* når ordentlig pyntet. De gir julestemning. De lukter til tider godt. De er pene å se på. De er ellers ganske stilige trær med sin morsomme form.
Det er ikke ordentlig jul uten juletre!

Litt annen info: I dag har jeg faktisk dratt 100 juletrær ut av en trang skog fyllt av andre juletrær i alle størrelser. Det var et slit med tanke på at de hekter seg fast i andre trær og jeg har megadårlig kondisjon fra før av og ganske svake muskler. Etter å ha gjort dette pluss enda litt til klarer jeg ikke å åpne en brusflaske selv. Heldigvis er dette noe jeg aldri skal gjøre igjen, lovetværeherren.

*Nytt ord nettopp oppfunnet av meg.

Ny Musikk – ‘Carolina Boys’

(Link til musikken min er lenger ned, om du vil hoppe over å lese alt det andre du kanskje ikke synes er veldig interessant)

Som de fleste av de jeg kjenner vet driver jeg å skriver egen musikk. En av mine større drømmer er å bli filmmusikk komponist og komponere musikk for både film, TV og teater. Jeg kan takke Danny Elfman og musikken hans til den første Spider-Man filmen at jeg falt for filmmusikk sjangeren. Jeg satt i kinosalen og venta på at filmen skulle starte. Lyset senka seg, strykerne begynte å spille samtidig som Columbia-logoen med den pene dama lyste opp. Mer strykere, raskere strykere (jeg ELSKER raske strykere), perkusjon, kvinnekor, messingblåsere! WHAM! Jeg blir blåst avgårde av den fabelaktige musikken! Det var faktisk så utrolig. Jeg satt med frysninger under hele åpningssekvensen og ellers hver gang musikken kom til et klimaks.
Her kan du høre åpningsmusikken jeg snakker om:

Filmmusikk er en unik sjanger, absolutt. Og en ganske så spennende en.

Det kreves ganske mye øvelse for å skrive musikk til film. Man må kunne reflektere det som skjer på skjermen via musikken igjen. Filmmusikk er halve opplevelsen (for meg, i det minste) i en film. Det hjelper å sette humøret på plass. Og for at jeg skal komme i mål med drømmen om å jobbe med musikk for både film, TV og teater er jeg nødt til å praktisere det så mye jeg kan. Jeg har skrevet musikk for noen få videoer. Nå sist for bare noen dager siden skrev jeg musikk til en 7-minutters kjærlighetsfilm kalt ‘Carolina Boys‘ for en i Michigan i USA. Jeg hadde to-tre dager på meg på å skrive 7 musikkstykker. Heldigvis skulle de være korte og kun vare fra 30 sekunder til 1 minutt. Det lengste stykket varer i 1:13 min. Og enda mer heldigvisere så skulle de være enkle arrangement. Etter å ha spotta filmen (sett filmen) konkluderte jeg meg å kun bruke piano og strykere. Regissøren var fornøyd, og da var jeg det også.

Hvis du vil høre musikken jeg skrev til denne filmen, trykk på denne linken – files.me.com/raheiberg/chxzuo
For de som ikke er så altfor kjent med hvordan det å laste ned filer fungerer: Velg ‘Lagre’ hvis du blir spurt om det og velg et sted du vil laste den ned til. Etter at du har lasta ned fila høyreklikker du på den og velger ‘Pakk ut til _Carolina_Boys_Soundtrack\’ og musikken pakker seg ut til en mappe på samme sted du har den nedlastede fila på. Superenkelt!

Etterhvert som filmen blir lagt ut på nettet skal jeg legge ut en link til den også for folk som er interesserte i å se den.

Smør

Noen sier at alt smør er det samme, og mener det er det samme hvilket smør man drar over brødskiva. Breaking news: Det er feil. Smør smaker forskjellig, og hvis folk ikke legger merke til det så har de defekte smaksløker.
Noen liker ikke smør og syns det er ekkelt, og det skal de selvfølgelig få gjøre dersom de syns det, men for meg er smør en nødvendighet om jeg skal spise brødskiver. Men, bare ett spesifikt smør når min munn – Brelett. Det finnes intet annet Smør. Du skal ikke spise annet som utgir seg for å være Smør. Du skal elske ditt Smør som din neste brødskive med Smør. Men Bremykt kan virke som stand-in i nød. Å spise en brødskive uten smør blir altfor tørt, uansett om du har et vått eller klissete pålegg eller ei. Men dersom stedet jeg spiser på ikke har det smøret jeg liker, så må jeg bare spise brødskiva uten smør, men med pålegg. Er det loff spiser jeg også gjerne brødskiva tørr uten noe annet på. Det er godt så lenge det er loff. Og apropos loff; Det finnes intet annet brød. Du skal ikke spise annet brød enn loff som utgir seg for å være brød. Du skal elske din loff som ditt neste brød. Kneip går i desperat nød, men kan spises frivillig dersom det er ostesmørbrød. Da er kneip nesten bedre, og det er hardt for meg å si.

Margarin derimot, er ikke smør til å ha på brødskiva. Setter du frem margarin, også kjent som STEKESMØR, håper jeg det er for at du skal smøre brødristeren eller håret ditt eller noe annet, for det skal IKKE spises på brødskiva! Det skal smøres i PANNA! Stekepanna! Eller i kjelen om du må ha det i maten, men ikke på brødskiva. Det er jo bare ekkelt.

Til tross for at jeg må ha smør på brødskiva, spiser jeg aldri brødskive med bare smør på. Det, er kvalmt det.

Kollektivtransport, og andre ting

Kollektivtransport er en kjempefin oppfinnelse, og jeg liker det. Men, jeg hater det. Jeg hater å ta i bruk det selv. Jeg liker absolutt ikke å ta buss. Ja, for å være helt ærlig så hater jeg å ta buss. Jeg er igrunn en merkelig fyr når det gjelder å være ute blandt folk (og egentlig sånn ellers, vil vel noen tro). Å ta buss synes jeg er forferdelig fordi det alltid sitter flere folk på dem, altså andre enn meg i tilleg. Uff nå følte jeg at det ble rotete her. La meg begynne på nytt.

Jeg liker ikke kolletivtransport. Jeg synes det er flaut, på en måte. Det begynner slik; jeg står på en bussholdeplass og venter. Er jeg riktig uheldig står det andre mennesker der også. Er jeg riktigere uheldig står det en haug med ungdommer der også. Dette summer opp til venting med mulige andre tilstede.
Så kommer bussen og alle skal på. Det blir kø og det er alltid om å gjøre å presse seg frem for å komme først inn for å få en sitteplass. Men jeg gjør ikke det. Jeg slipper gjerne andre folk forbi fordi jeg ikke vil bli oppfatta som en som dytter i køen og ikke lar andre komme til. Jeg føler meg snill. Dette summer opp til venting og kø med ivrige pressere.
Så er vi inne i bussen, men fortsatt i kø for å betale. Jeg blir irritert over at folk ikke kan følge med moten og kjøpe et busskort istedetfor å styre med penger ved sjåføren som man på en dårlig dag kan miste på gulvet og styre med å finne igjen for deretter å gi dem til sjåføren som skal putte dem i pengeveska si og deretter igjen printe ut en billett til individet som skal på. Dette skjer minst to ganger før det er min tur. Så er det endelig min tur. Jeg betaler med mynter, fordi jeg har ikke busskort. Så har man betalt og fått billett, og nå skal jeg finne en plass å sette meg på mens alle stirrer på meg for å se hvor jeg setter meg. På en værre dag er bussen full og jeg må stå. På en enda værre dag er bussen ikke helt full, bare litt full, og det er plass ved siden av et eller annet individ som jeg absolutt ikke vil sitte ved siden av fordi jeg absolutt hater å sitte ved siden av ukjente folk på en buss, og ellers andre steder. Faen, jeg skulle pressa meg frem i køen for å sikre meg plass. Dette summer opp til venting, kø med ivrige pressere og opptatte plasser så man må stå og vingle og holde seg fast som om livet stod på spill eller sitte ved siden av en ukjent.
Så kjører bussen – endelig. Jeg blir varm, og kan til tider begynne å svette litt. Ikke mye, bare litt. Jeg føler at alle ser på meg, som om det er noe rart med meg. Sitter jeg ved vinduet stirrer jeg ut hele veien. Sitter jeg ikke ved vinduet stirrer jeg i seteryggen foran meg. Takk og lov for at synet ikke etser hull. Jeg liker ikke å bli sett på. Derfor setter jeg meg langt bak i bussen så jeg heller kan stirre andre folk i bakhodet. Men som regel stirrer jeg ut vinduet uansett. Dette summer opp til venting, kø med ivrige pressere, opptatte plasser så man må stå og vingle og holde seg fast som om livet stod på spill eller sitte ved siden av en ukjent og følelsen av folk som glaner og kanskje ler av meg. Jeg elsker å få folk til å le altså, men ikke på denne måten.
Bussen kjører stadig. Og stopper stadig. Er ikke det typisk? Er det et sted man må til så fort som mulig, eller om man bare vil av bussen så fort som mulig, så stopper den på hvert eneste jævla stopp frem til dit man selv skal. Folk går av på hvert eneste jævla stopp, og jeg tenker “Yes, mindre folk, woo!”, men så kommer selvfølgelig det dobbelte på igjen av hva som gikk av. “Yes, mere folk, woo…”.
Så skal jeg endelig av bussen! Og der jeg som regel går av går det alltid flere av, og da har vi kø igjen. Kø for å komme ut av bussen denne gangen. Og de som ikke skal av stirrer selvfølgelig på mengden av folk som skal ut og studerer dem. Og dem er jeg en av. Se en annen vei, vær så snill.
Dette summer opp til venting, kø med ivrige pressere, opptatte plasser så man må stå og vingle og holde seg fast som om livet stod på spill eller sitte ved siden av en ukjent, følelsen av folk som glaner og kanskje ler av meg, og kø igjen.
Kanskje høres dette overdrevent ut, men ikke for meg, nei. Jeg er rett og slett redd for andre mennesker.

Dette summer opp til at jeg liker ikke folkemengder med folk jeg ikke kjenner. Det har jeg problemer med. Store problemer. Jeg hater absolutt å være på steder med mange folk jeg ikke kjenner. Dette ødelegger mye for meg, og har gjort mye i fortiden. Det ødela det første skoleåret mitt på VGS da jeg gikk Drama i Moss. Jeg fikk ikke karakter i Tysk på grunn av det – jeg følte at folk så på meg og lo av meg, og jeg slutta å dukke opp til timene. Jeg slapp militæret på grunn av det, så det var ihvertfall én positiv ting for dit ville jeg ikke uansett. Bare for å nevne noe. Dette er den største negative siden ved hele meg. Ellers bidrar det til at jeg hater å bli kjent med folk jeg ikke kjenner. Og jeg liker ikke gå over gangfelt fordi jeg må vente på at biler som aldri stopper skal stoppe og bilistene stirrer på meg mens jeg går over og later som ingenting. Jeg hater å gå i butikken alene, jeg må over et veldig traffikert gangfelt for å komme dit. Og for å ta denne bussen må jeg også over ganfeltet. Hvis det kommer mange biler sakker jeg farta mi for at alle bilene skal komme forbi mens jeg håper at det blir et stort nok mellomrom så jeg kan speede opp farta igjen og gå over uten at det virker mystisk. Det hele er igrunn helt latterlig! Jeg pleier også å stå bak hjørnet og gjemme meg og vente til det er helt tomt og det ikke kommer noen biler fra verken høyre eller venstre, så løper jeg over. … Neida, den var en tull.
Men det finnes dager hvor det går greit og bra med noen av disse tingene, og takke meg til at noen ganger er dette ting jeg bare må gå igjennom. Selvom jeg så klart helst skulle sluppet det.

Så tenker du som kjenner meg “Åssen i alle dager klarer han å stå på en scene og spille teater da, æ?”. Det er noe helt annet. Hadde jeg ikke likt det og turt det hadde jeg ikke gjort det i de 10 åra jeg har gjort det. Det kan ikke sammenlignes.

Så hva er egentlig budskapet jeg vil få frem i denne teksten? Jo, det er; slutt å kjør kollektivt og gjør plass til meg.

Savn

Jeg skal erklere det at jeg har litt savn. Alle har vel litt av det innimellom. Og det er en tosidig tanke på det å savne; det er negativt og positivt. Negativt i den forstand at når man savner noen så blir man ulykkelig, men positivt i den forstand at det bare forteller deg at du ønsker og så gjerne vil se den eller de personene igjen fordi du faktisk bryr deg om den eller dem. Selv synes jeg savn er forferdelig. Tanken på å kanskje aldri få se noen jeg bryr meg veldig om igjen liker jeg heller ikke.

Jeg savner å stå på scena igjen. Jeg er en teatergeek og elsker å stå på scena og underholde. Det er en stor del av livet mitt, og har vært det i mange år.

Savnet jeg skal prate litt om er savn jeg har for noen jeg er stolt av å kunne kalle familien min. Nei, beklager, jeg snakker ikke om familie-familien min selvom jeg kanskje savner noen av dem innimellom også. Men jeg snakker om en annen familie som har vært en del av livet mitt i 9, eller egentlig nå 10 år. Og jeg snakker da selvfølgelig om teaterfamilien min, hele Vindeleka Barne- og Ungdomsteater. Jeg har stått på scenen med Vindeleka i 9 år, fra og med år 2000 til 2008. I 2008 hadde jeg mitt siste år som aktiv medlem. Egentlig hadde jeg siste året i 2007, men heldig som jeg var fikk jeg være med ett ekstra år, som flere andre også har fått før meg.
Iløpet av disse 9 årene har jeg blitt kjent med mange artige folk, som jeg er stolt av å kunne kalle mine venner som jeg har blitt veldig godt kjent med igjennom årene. Og ikke bare kan jeg kalle de jeg har kjent i flere år for venner, men også de jeg har blitt kjent med iløpet de få siste åra også. Jeg savner dem veldig mye. Jeg savner å stå på scena med Vindeleka igjen. Det er noe spesielt å spille med dem, og det er noe jeg aldri vil få oppleve igjen, det vet jeg. Det er uvant å ikke ha vært med dem siden etter påsketider i år og øvd på et teaterstykke. Jeg har gjort det i 9 år, nesten halve livet mitt i skrivende stund. Og brått så var det slutt på det. Jeg har tenkt mye og masse på dem iløpet av tiden de har slitt seg igjennom de mange øvelsene til deres seneste oppsettning, Pippi, som ble en kjempesuksess og som de burde være veldig stolte over hver og én av dem.

I slutten av september ble jeg ringt av årets regissør for Vindeleka som også har hatt regi de siste 5 årene. En meget dyktig skuespiller, og ikke minst regissør. I august spilte jeg selv på scenen med ham, og fikk se ham for første gang som skuespiller. Og folk sier jeg har et komisk talent? Jeg peker videre på han jeg. Men, det jeg skulle frem til var at han ringte og spurte om jeg kunne hjelpe ham litt på en øvelse fordi han måtte dra etter halve øvelsen, og være på øvelsene fremover for å gi han tilbakemeldinger på hva jeg synes om resultatet så langt. Det sa jeg selvfølgelig ikke nei til! For det første vil jeg også drive med regi etterhvert, og for det andre fikk jeg være med Vindeleka igjen! Han hadde ikke trengt å spurt en gang, bare bedt meg komme og jeg hadde stått klar i giv akt. Jeg vil aldri si nei hvis det gjelder å bidra med noe og hjelpe Vindeleka.

Heldig som jeg var tilbrakte jeg masse tid med dem i siste innspurt og bare koste meg absolutt hele tia. Det var utrolig deilig å få være Speilet igjen under en øvelsesperiode med dem. Jeg fikk være med mange vennene mine igjen, og veldig moro å se de nye som har begynt. Det var rett og slett en fornøyelse. Så var det premiere, som var starten på en to uker lang spilleperiode. Jeg er sikker på jeg så circa halvparten av forestillingene de spilte, og nå kan jeg alle sangene utenatt! Og ikke bare fikk jeg være en del av øvelsene og se forestillinger, jeg fikk også muligheten til å spille i to av dem! Ekstase! Den første spilleuka var det forferdelig mange som var syke. Jeg ble oppringt og spurt om jeg kunne være stand-in for en syk en, og det gjorde jeg selvfølgelig. Jeg grep sjansen som om det var min siste. Noe det faktisk ikke var, for dagen etter spilte jeg med dem igjen! Første dag spilte jeg bakdelen av hesten til Pippi og sjørøver, den andre dagen spilte jeg bare sjørøver. Det var helt konge. Jeg kunne sangene, og dansene var innprinta i skallen på meg etter å ha sett  dem en del ganger. Men fordet tulla jeg litt med dansinga. Men det driter jeg i. Jeg fikk stå på scena og spille med dem igjen. Ingen replikker, men det gjelder ikke. Jeg stod på scena, for søren. I kostyme, med lett sminke på. Jeg var igjen en del av Vindeleka, for to timer to dager på rad. Og ikke bare syns jeg det var moro, men de andre også synes faktisk det var moro. Og det betyr masse i grunn for meg personlig. Og dessuten kan jeg nå stolt si at jeg har stått på scena med Vindeleka i 10 forskjellige produksjoner. Så fikk jeg på en måte runda det hele tallet jeg alltid ville allikevel.

Iløpet av hele perioden jeg var sammen med Vindeleka i år ble jeg også kejnt med noen nye, spesielt noen få av de yngre. Jeg var hos dem i 3-4 uker, og på slutten følte jeg at jeg hadde kjent dem veldig lenge. De prata med meg, tulla med meg og skøya hele tiden. Og jeg med dem. Noen satt på skuldra mine. Vi ble bra kjent. På den siste spilledagen, på den nest siste forestillingen gikk jeg bak scena. Som jeg for øvrig har gjort på alle forestillingene jeg har sett. Selvfølgelig klarer jeg ikke holde meg unna backstage hvis jeg har mulighet til å vere der! Men, jeg skulle frem til at i pausa på den forestillingen serverte de vaffler. Jeg ville ikka ta fordi de var ikke til meg, de var til de som er med i Vindeleka. En stund inn i pausa da jeg stod og prata med noen, som vanlig, kom en av de yngste nye, Mikael, bort til meg og spør “Har du fått vaffel da, Robin?”. “Nei, det har jeg ikke.” svarer jeg mens jeg smiler. Så går han bort til vafflene og henter et vaffelhjerte til meg. “Værsågod!”. Jeg takka og tok imot med et smil. Poenget mitt er at det rørte meg. Jeg følte at selvom jeg egentlig er en outsider, så følte jeg meg hjemme og som en del av gjengen igjen. Jeg ble veldig rørt. Og Mikael er forresten veldig flink på scena.

Jeg spøker med det at de kommer aldri til å bli kvitt meg. Jeg skal gå igjen på Speilet og forfølge Vindeleka selv etter døden. Jeg sverger med den hånda man sverger med som jeg akkurat nå ikke husker hvilken er på at jeg skal være regiansvarlig på Vindeleka en gang. Jeg skal skrive et manus til dem – noe jeg faktisk nesten har begynt med. Kun på idé stadiet ennå, men det skal være ferdig for evaluering til 2011 sesongen. Jeg skal jobbe med Vindeleka igjen.

Men akkurat nå, bare to dager etter at jeg så dem sist på deres siste forestilling, kjenner jeg savnen igjen. Og jeg vet det vil gå lang tid før jeg ser dem igjen. Og tro meg, individ, det suger.

En Ny Start

Jeg har ikke skrevet en blogg på lenge. Når jeg ser tilbake på alt som er skrevet i min tidligere blogg ser jeg at det er mye dystert med hat i seg. Og det passet seg godt den gang, for den tid var en periode med mye dysterhet og hat i seg grunnet mange forskjellige ting. Men det er deilig i grunn å si at ting som plaget og hjemsøkte meg den gang ikke er aktuelt nå. Jeg skal innrømme at ting ikke er helt på topp nå heller, men det er ikke så dritt som det var, og det er en velsignelse.

Jeg har tenkt ofte på å begynne å skrive igjen, men har aldri følt at jeg har noe fornuftig å fortelle som ville interessere andre. Det har forsåvidt ikke noe av det andre jeg har skrevet gjort heller, vil jeg velge å tro. Jeg har i grunn lenge hatt lyster til å ta opp skrivinga igjen, og etter litt inspirasjon har jeg bestemt meg for å gjøre nettopp det. Dersom jeg klarer det, da. Det gjenstår jo å se. Så kanskje jeg filosoferer litt utover i fremtiden etterhvert.

Skrives! Og lurer du på hvem jeg er, sjekk siden som heter Om Selveste Robin. Du vil bli overrasket over hvor mye jeg faktisk røper om meg selv.